Av og til slår det meg at jeg skal bli med i lenkegjengen, være blant de mange som skal binde seg fast med kjetting i Hardanger. Delta i sivil ulydighet, forsvare naturen og det uberørte Hardanger. Rett og slett demonstrere. Eller skal jeg det? Det er sannelig ikke enkelt å vite hva man skal mene om kraftlinjene i Hardanger. Nyheten om at Regjeringen vil vurdere sjøkabel fremstår som planlagt fokusflytting, det er jo allerede vurdert.

Det som slår meg er at motstanderne har et propaganda-maskineri, og denne meningsmaskinen sender i høyt tempo ut vinklinger som enkle og treffsikre budskap; Hardanger mister sin posisjon som turistperle, vedtaket viser at makten sitter i Oslo og regjeringen har erklært krig mot ellers sindige vestlendinger, fordi de samme vestlendingene er blitt ignorert og oversett. Og som hos alle andre siver det ene budskapet etter det andre inn i kroppen min, og det former seg en velbegrunnet motstand i mitt indre.

Klart jeg også er motstander av monstermastene (godt begrep), motstander av Regjeringen, eller Arbeiderpartiet, for SV og Senterpartiet er egentlig ikke for kraftledninger lenger, må vite. Kristin og Liv Signe har på sin måte smurt PR-maskinen med informasjon som forsterker det vi alle visste, de ble – som oss vestlendinger – overkjørt. Av maktapparatet i Oslo. Og vi må for all del ikke glemme professor Frank Aarebrot som i beste sendetid på Dagsrevyen buldrer i sin rosa skjorte og fjellvest mot makthaverne. Det er oss mot dem. Vestlendingene med støtte i store deler av befolkningen. Mot Jens Stoltenberg. Nå utgjør til og med PR-mannen Hans Geelmuyden en del av Hardanger-opprøret, og varsler sin ankomst i lenkegjengen med galvanisert kjetting.

Alle de store avisene med sine mektige kommentatorer venter og forventer en historisk snuoperasjon. Kanskje skjer det også, for det er vanskelig å sloss mot symbolikk. Den urørte naturen symboliserer det norske, det nasjonalromantiske, noe som ikke skal tukles med. Det ligger også mye symbolikk i maktutøvelse, og den alene kunne tidvis forsvart en egen lenkegjeng.

Så godt det lar seg gjøre prøver jeg hver dag å trenge gjennom støyen av symbolikk, hissige politikere og ladete begreper, heller lytte til fagfolk og andre kyndige begrunnelser, ikke la meg rive med av følelsesmessige stemninger. Og etter å ha fulgt debatten over tid har jeg foreløpig avventet kjøp av kjetting (også galvanisert) og meldt meg ut av facebook-gruppen Bevar Hardanger. Så stoler jeg på at de som bestemmer tar hensyn til landets ve og vel og legger klokskap bak sine vedtak og vurderinger. Og, hva skulle jeg kjempe for eller imot… Om kraftledningene skal føres over eller under vann. Som om jeg har forutsetninger for å mene noe om det, om jeg da ikke bare legger estetiske beraktninger til grunn.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Petter Stordalen har svidd av 20 millioner kroner på bryllup. Vi skulle hatt flere som våget å flashe rikdom i det norske fellesskapet. Fellesforbundets avdeling 246 med Birgit Tandberg i spissen sier hun får vond smak i munnen. Det bør Stordalen bare smile av.

Sammen med 250 venner har Petter og Gunhild badet i luksus i Marokko, tatt den helt ut og Stordalen har skapt et eventyrlig prinsessebryllup. Begge har smilende og flørtende fortalt om kjærligheten til hverandre. I stedet for å sende av gårde en liten hilsen, velger Fellesforbundets avdeling 246 å bruke bryllupet til å fortelle offentligheten for en fæl fyr Petter Stordalen egentlig er.

Nå finnes det sikkert borgere på Oslo Vest som også mener Stordalen sliter med den kulturelle kapitalen, og gjerne ser sammenligningen til en nyrik russer. Stordalen blir dessuten et lett fagforeningsoffer når det blir mye ekstravaganse. Det er liten tradisjon for å utagere økonomisk i Norge. Derfor blir det også så enkelt å angripe festligheter som når et visst økonomisk og glamorøst nivå.

Birgit Tandberg minner om en snurten, gammel tante som har funnet tiden inne for å ta et verbalt og uformelt oppgjør med en av de største arbeidsgiverne til hennes medlemmer. Et oppgjør med mannen som sørger for at medlemmene har melk og brød på bordet, og fremdeles har et arbeid å gå til. I stedet for å fremheve kvalitetene til Stordalen, velger hun å raljere og mobbe, og hevde at det er hennes medlemmer som har gjort Stordalen rik. Hun beskriver medlemmene som slaver som brukes og kastes. Og man kan få inntrykk av at Stordalen ligger flat ut i en sofa med beina på bordet og pengene bare renner inn i et slikt tempo og størrelse at han har problemer med å skille kontonummer og saldo.

Mitt klare inntrykk er at Petter Stordalen først og fremst har tatt høy risiko vi andre hadde fått løs mage av. I tillegg har han demonstrert evne til å ta strategiske beslutninger som krever mot og guts til å gjennomføre store tanker. Resultatet er at han har tjent grisemye penger. I stedet for å sylte ned formuen og utvise den besteborgerlige nøysomheten, trøkker han pedalen gjennom gulvet og akselererer i et tempo som gir jetlyd i den marokkanske statskassen. Det er tøft at han våger, og vi skulle hatt flere slike i det norske samfunnet. Petter Stordalen er definitivt ikke født med en sølvskje i munnen. Ikke kan han vise til noe akademisk mesterverk, heller.

Fellesforbundets avdeling 246 burde hylle Stordalen, og ved siden av fast lønn tilfører han lidenskap og inspirasjon. Stordalen er et hardtarbeidende forbilde, og for lavtlønte med tilsvarende lite skolegang dokumenterer han at det er mulig å skape noe stort og lønnsomt. Fremdeles er det slik i Norge at Lotto-millionærer kan gå bananas med sin nyvunne formue, mens folk som har tatt høy risiko og arbeidet hardt gjennom et langt liv helst bør skjule formuen og helst bare være en helt vanlig Kari eller Ola.

Det er morsomt å se at det ikke bare er konger, men også hotellkonger, som kan arrangere storslåtte bryllup.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Mosegrodde ledere gjør alt de kan for å hindre den moderne kommunikasjonsbølgen Facebook representerer. Moderne bedriftsledere tillater ansatte ubegrenset tilgang.

Man må tillit til at medarbeidere gjør jobben, selv med Facebook online. Som medium ruver det webbaserte samfunnet. Det er superpopulært. Og størst. Nærmere halvparten av landets befolkning har en profil. Tar man bort de yngre og de eldre betyr dette de fleste av oss. Fortsatt er det mange bedriftsledere som velger å se på Facebook som noe fremmed og farlig. Gjennom sin egen frykt straffes medarbeidere og blir hindret adgang til et univers som øker og øker i omgang, også over landegrensene og som utvisker roller og posisjoner. I bunn ligger det sikkert en skepsis for at medarbeiderne ikke skal gjøre jobben sin. Som argument holder det ikke. De fleste har anledning til å surfe på nyheter, Youtube og andre nettsteder i arbeidstiden. Likevel har Facebook pådratt seg et ufortjent dårlig omdømme hos en gruppe ledere, blitt selve verkebyllen som utfordrer det etablerte.

Etter nærmere tre år på Facebook merker jeg at det gjerne er bedriftsledere uten kunnskap som tviholder på en streng policy. Har man en profil og kjenner til Facebook blir det straks mer harmløst. Selvfølgelig kan Facebook misbrukes, som alt annet. I starten bruker vi alle litt mer tid enn vi kan forsvare. Det er en kostnad oppegående bedrifter tar. Facebook handler om mer enn venner. Facebook er den moderne kommunikasjonskanalen. Facebook er universalnøkkelen til mennesker du kjenner eller vil bli kjent med, privat eller forretningsmessig. Har man akseptert bare sine få utvalgte venner, blir aktiviteten naturlig mindre og lite relevant. Bygger man Facebook til et nettverkssamfunn inkluderer dette også det profesjonelle livet – og fremstår som en massiv relasjonsbygger.

Rådmann Per Egil Pedersen i Halden kommune stenger ned Facebook. Pedersen hevder Facebook ble misbrukt. Misbrukt til hva…? Ordføreren er overrasket over beslutningen. Kommunenes egen organisasjon, KS, har oppfordret kommunene til å ta i bruk digitale medier som Facebook. Administrerende direktør Sigrun Vågeng sier det er mye å hente for en kommune som bruker sosiale medier aktivt. I en av sine neste innstillinger til Formannskapet kan rådmann Pedersen innstille på at de politisk valgte i Halden søker en ny og mer moderne rådmann.

Gründer Steinar J. Olsen i Stormberg ville aldri nekte sine kolleger å bruke Facebook i arbeidstiden. Fordi Facebook er et kommunikasjonsverktøy som engasjerer. Sosiale medier spiller en stor rolle i utviklingen av Stormberg som merkevare og omdømmet til selskapet og dets leder. Olsen har virkelig skjønt det, og representerer et lederskap som fortjener honnør.

Fremskrittspartiet vemmes av tanken på ansvarlighet og har vedtatt å fortsette som et parti for bygdetullinger, og Siv Jensen demonstrerer gang på gang at hun ikke behersker politisk håndverk.

For de øvrige partiene må det fortone seg som både en lettelse – men også som en parlamentarisk hodepine – at FrP fortsatt velger det forutsigbare; slagordskrikende, skrålete bygdetullinger fremfor politiske håndverkere som Terje Søviknes. Han representerer den ukjente X i det kompliserte regnestykket som heter Fremskrittspartiet, der X = ansvarlighet. Gjennom sine år som ordfører i Os har han demonstrert politisk gjennomslagskraft, forhandlingsevner og sammenheng mellom løfter og virkelighet. Ved å ha funnet plass til Søviknes i partiets hjerte, kunne partiet faktisk redusert avstanden til Høyre og kanskje ville høyresiden kunne finne hverandre et sted på veien frem mot valget i 2013.

Nå fortsetter FrP i samme uspiselige stilen, og Høyre og restene av en borgerlig allianse må holde seg for nesen og se bort når tjukkatullingene fra FrP rauter sine gamle slagord. Grunnfjellet i FrP skremmes åpenbart av tanken på ansvarlige politikere og ansvarlige posisjoner. Når vi når 2013 har partiet i praksis vært ute i kulden i åtte år, uten allianser på Stortinget og knapt enset av Regjeringen.

Det eneste som manglet på landsmøtet var tilstedeværelsen av Vidar Kleppe, Øystein Hedstrøm og Jan Simonsen. Men de billige poengene og ditto klesstilen lever i FrP-land. Upussede sko og svære dressjakker med for lange ermer dominerer fortsatt dansegulvet på lørdagskvelden. Skål! Kanskje FrP har vasket av seg det verste fremmedhatet, men FrP består fortsatt i all hovedsak av personer med et kraftig markeringsbehov og grov røst. Disse tar stor plass og bruker hver eneste anledning til å forsterke og sementere partiet som landets største ufrivillige parodi på Harry-Norge. Men partiet valgte altså å seile sin egen sjø, som en støyende danskebåt inn i solnedgangen, som et fristed for outsidere som synes Norge fortsatt er et land for spesielt interesserte.

FrP har hatt innslag av seriøse politikere. Hans J. Røsjorde var i mange år en seriøs og hardtarbeidende stortingsrepresentant for partiet, og lot seg aldri rive med i den populistiske sjangeren. Arne Sortevik sitter fremdeles på Stortinget, og representerer det på en verdig og skikkelig måte. Terje Søviknes burde fått sitt rikspolitiske comeback, men straffes fordi han har velsignet bompenger. Om det skyldes partiets nedarvete aversjon mot avgifter eller hvorvidt sex-saken for noen år tilbake spilte inn, er usikkert. Uansett er Søviknes ikke prototypen som grunnfjellet i FrP reiser seg og skåler for. Landsmøtet vil ha slagord og enkle løsninger, ikke resonnementer. Og slett ikke virkeligheten!

Årets landsmøte var på mange måter et deja vu til Bolkesjø i 1994. Da kvittet en seg med seriøse FrP-ere som Pål Atle Schjervengen og Tor Mikkel Wara. Frem mot valget i 2013 er det gamle og utrangerte travere som Kenneth Svendsen, Per Sandberg, Siv Jensen og Jan Arild Ellingsen som skal sette standard. Nå er også scenen i større grad rigget for Bård Hoksrud som vant voteringen mot Søviknes. Med Hoksrud blir det neppe mindre raping etter lavere skatter og avgifter og fremmedhat. Skal man finne noe positivt med situasjonen er det at debattprogrammene på TV i mer eller mindre grad er lagt ned.

Sjefredaktør Hans-Christian Vadseth går på dagen og plasserer ansvaret i en ukultur som han ikke lenger orker å kjempe mot i mediehuset Fædrelandsvennen.

Sjefredaktør er en krevende jobb, og endringene som skjer i mediebransjen gjør at det gjerne må tas beslutninger som ikke nødvendigvis er populære. Vi konsumerer stadig mindre papirnyheter og stadig mer nettnyheter. Dermed selges det mindre aviser og papiravisen blir også mindre attraktiv som annonsekanal. Samtidig sliter de ulike mediehusene med å skape gode inntekter gjennom nettnyheter. Omstilling og omlegging er derfor sentrale problemstillinger i alle norske mediehus.

Sjefredaktøren i Fevennen slutter på dagen. Det i seg selv er et kraftig signal om at han er lei. To og et halvt år er ikke lang tid som sjefredaktør. At Vadseth ikke har nytt arbeid å gå til forsterker kanonaden han bruker mot den påståtte ukulturen. Bak  ukulturen står tillitsvalgte i avisen. Det er ikke unaturlig at aviser med lange og sterke tradisjoner har krevende fagforeninger som fremdeles ønsker seg tilbake til en tid med bly og sats. Vadseth oppgir at ukulturen delvis handler om hvor det faglige fokuset skal ligge. Det virker i utgangspunktet som en reflektert uenighet. I tillegg blir det gjort et poeng av personfokus. Dette kan ikke leses eller forstås på andre måter enn at Vadseth føler seg motarbeidet og kanskje mobbet all den tid fagforeningen bruker tid på saker som normalt ligger utenfor deres agenda. Vadseth er en mediemann, og har lang bakgrunn fra VG, kanskje landets beste avis. Dramatisk blir det også når Vadseth sier at han som sjefredaktør ikke er i posisjon til å endre ukulturen.

Didrik Munch, styreleder i Fædrelandsvennen, gir Vadseth gode skussmål og beklager at han fratrer. Han berømmer sjefredaktøren for å ha gjennomført en vellykket omstilling og sier at han gjerne skulle hatt med seg Vadseth videre. Den ukultur Vadseth beskriver kan umulig være ukjent for styret. Derfor skal det bli interessant å se hvilke grep styrelederen iverksetter. Ingen skal gjennom simple metoder kunne skjule seg bak en fagforening, og det er kanskje det jeg opplever at Vadseth kritiserer. Munch er foreløpig den eneste som kan utvise lederskap. En nyhetsredaktør som konstitueres som sjefredaktør har neppe kraft eller mot til å endre en ukultur.
Som alle andre medier skal Fedrelandsvennen har et kritisk søkelys på det som skjer i og rundt oss. Det er derfor ingen grunn til å gjøre ukulturen til en intern sak. Vadseth har satt overskrift og ingress på saken, og det skal bli interessant å følge utviklingen, spesielt hvordan fagforeningene svarer på kritikken fra Vadseth. Og ikke minst følge styrets handlekraft.

Paul-Christian Rieber var den perfekte forretningsmannen. Den perfekte næringslivsprofilen, selve symbolet på skikkelighet og verdighet. Over natten grilles han i sin egen fiskeolje og mister posisjon og omdømme. Han fortjener likevel honnør for raskt å ha tastet riktig kode ut NHO-døren.

Rieber har med sin fratreden begrenset selvpiningen ved at det offentlige flomlyset dimmes ned. Rieber kan vente seg mange krevende runder med Tollvesenet. Foreløpig vet ingen av oss hva den økonomiske utgangen blir for den mulige feilkodingen som gjorde at fiskeolje ikke ble fortollet. NHO kan etter avgangen fortsette uten en president som er under avgiftsgransking. Det i seg selv ville være en kraftig belastning.

Rieber utviser tross alt god dømmekraft i forhold til når saken sprakk og tidspunktet han valgte å gå av. Det er naturlig at man bruker noen dager på å absorbere alle sider ved en slik sak, og man skal møtes med godord og respekt for å ta en slik beslutning samtidig som man svelger unna kameler på tvers. Presset har vært enormt fra alle kanter. Samtidig har de fleste pekt på Rieber selv som den som måtte ta beslutningen.

Paul-Christian Rieber har vært et symbol på den perfekte forretningsmannen, den perfekte næringslivsprofilen med et dertil perfekt omdømme. For Rieber må saken og avgangen fortone seg som å ramle utfor et stup. På kort sikt vil den tidligere presidenten slite med både sitt eget og bedriften GC Riebers omdømme. Foreløpig er det etterlatte inntrykket at familiebedriften har unnlatt å betale inn flere hundre millioner kroner til fellesskapets kasse. Dersom Rieber ender opp med å måtte betale tollavgiften, vil saken sannsynligvis også havne hos politi og påtalemyndigheten og registreres under koden avgiftsunndragelser. Da vil den omdømmemessige belastningen bli langvarig.

Paul-Christian Rieber har pekt på mediebelastningen som hovedgrunnen til at han går av. Enkelte har svart med at han da ikke forstår alvoret i saken. Selvfølgelig kan man ikke skylde på mediene, men en avgang vil alltid kunne forklares gjennom belastningen negativ medieomtale gir. Mediene har opptrådt ryddig og saklig i forhold til Rieber, men omfanget av eksponering har vært enormt. Skulle forresten bare mangle, og selv uten vervet som president hadde saken hatt allmenn interesse.

En av landets mest respekterte sjefredaktører, Hans Erik Matre, uttalte en gang at sår forårsaket av trykksverte svir ekstra hardt og gror ekstra langsomt.

Bergenserne er lidenskapelig opptatt av sitt fotballlag. Brann er termostaten på humøret i byen. Regnet kan hølje ned sammenhengende i 100 dager, bare Brann vinner fotballkamper.

Akkurat nå er byens humør på et lavnivå. Brann taper fotballkamper. Skalpen til daglig leder Bjørn Dahl er allerede tatt, elendighetens første offer. Nå skal tidligere Brann-back Lars Moldestad fungere som Stadion-sjef. På dugnad. Moldestad er mest kjent som han som styrte emisjonsmaskinen Petrolia Drilling for Berge Gerdt Larsen, og Moldestad er – tross mange år som sjef for et børsnotert selskap – en av de få norske lederne som nesten utelukkende måtte presentere kjipe resultater. Supporterne vil sparke styret. Steinar Nilsen beklager seg snart ihjel (nesten lei av å beklage) og sportslig leder Roald Bruun-Hanssen løper – som ventet – fra ansvaret.

Brann og konfliker er godt stoff. Mediene mesker seg i konflikten, forståelig nok. Misnøyen med laget er stor, og bedre blir det ikke når investorene i Hardball (ledet av Vizrt-sjef Bjarne Berg) snører igjen pengesekken. Selvfølgelig burde Bjørn Dahl, Steinar Nilsen, Roald Bruun-Hanssen, styret og spillerne vært erstattet med noe som er bedre. Det er kanskje på tide at også de store sponsorene – som faktisk sprøyter millioner av kroner inn i klubben – også involverer seg. Brann er et fartøy uten styring. Det er en skute som synker. Eneste trøsten er at det neppe er mulig å synke under Hønefoss, og at det dermed bare er ett annet lag som får direkte nedrykk.

Brann har de siste årene vært bortskjemt med tilgangen til penger. Som patriot må jeg likevel innrømme at seriegullet i 2007 langt på vei ble betalt av Hardball. Siden har pengestrømmen stoppet opp, underskuddene blitt synliggjort og da trenger man en sterk og tydelig ledelse. I styret. Administrasjonen. Og ute på gressmatten. Selvfølgelig bør styret stille sine plasser til disposisjon. Det nye styret må ansette en sterk ledelse. En ledelse som gis gode rammevilhår og som kan sette krav ut fra nye forutsetninger. Brann hevder å være en profesjonell klubb. Ingen seriøse klubber har en leder på dugnad. Roald Bruun-Hanssen kan belage seg på en het vår, i alle fall mediemessig. Vi er fortsatt mange som ikke kan se hva godt han gjør for klubben, bortsett fra å lire av seg noen selvfølgeligheter på skjermen. Han har også den egenskapen at han får selvfølgelighetene til å fremstå som småkompliserte.  Steinar Nilsen hevder han har styrets tillit. Bare det at han tar disse ordene i sin munn, er et forvarsel på at man etterhvert kan utstyre treneren med dimmelenke. Steinar Nilsen vil aldri bli en suksess i Bergen.

Brann er en bedrift uten styring og Brann et lag uten resultater. Bergen og Brann trenger en sterk mann eller kvinne som kan svinge sleggen og samtidig inspirere. Akkurat nå savner jeg Bjarne Berg. Berg krever resultater og våger å utfordre det etablerte. Noen må rydde opp i det helvete som er i Bergen.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Fredrik Skavlan får ufortjent kritikk gjennom Aftonbladet i Sverige. Merkelappen mannssjåvinist virker malplassert og den syltynne mediesaken er basert på den kontroversielle professoren Eva Lundgren og den svenske sjefsbimboen Carolina Gynning.

Det var ikke stilig å se Gynning i Skavlan i januar. Gynning passet ikke inn i programmet, rett og slett. Skal redaksjonen ta kritikk må det være for at hun i det hele tatt bli invitert. Feil kan vi alle begå, og det har heldigvis vært få ”gynninger” før og ingen senere.

I Aftonbladet anklager hun Skavlan for å være negativ og sarkastisk. I tillegg gjør hun dette til en mann/kvinne kamp ved å signalisere at enkelte menn tror de har rett til å trampe på oss (kvinnene). Dermed legges den røde løperen ut for Eva Lundgren, den norske kjønnsforskeren som har viet halve livet på temaet vold mot kvinner. Lundgren stempler – med mistenkelig letthet – Skavlan som mannssjåvinist, og en programleder som er mer opptatt av damens utseende og generelt sladder fra det motsatte kjønn .

Omdømmet til Carolina Gynning hadde tjent på å holde seg unna programmet. Spørsmålene fra Skavlan var gode, lune, nærgående og kritiske, men det kritiske aspektet blir ikke like synlig som hos en nyhetsreporter. Jeg satt ikke med en følelse av at Skavlan hadde vært ufin. I stedet var jeg vitne til en svensk blondine med oppblåst selvbilde og uten interessante budskap. Hennes tilstedeværelse gav umiddelbare assosiasjoner til realityserier som Big Brother og Paradise Hotel. Kanskje ikke uten grunn…

Fredrik Skavlan er den ubestridte talkshowkongen i Skandinavia. Programmene er gode fordi Skavlan ofte gjør gjestene mer interessante gjennom sin væremåte. Selv en tørr og saklig fyr som utenriksminister Jonas Gahr Støre blir ekstra attraktiv sammen med Skavlan. Gahr Støre var forresten med i samme program som Gynning. I ettertid må Gynning ha følt det som svært belastende. Noen ganger kan man være påkledd, men føle seg avkledd. Det ville være en naturlig følelse for Gynning etter programmet. Skavlan holder et høyt nivå, og Gynning er ikke skapt for slike nivåer. Skavlan prøvde å gjøre henne interessant. Som han gjør med alle gjestene sine. Gynning har ingen grunn til å føle seg fornærmet. De som har størst grunn til å være fornærmet, er alle vi som så programmet.

Den kunne blitt så lesverdig, historien om Dagbladet og hvorfor avishuset har slitt tungt de siste årene. Det skapes forventninger når fortellingen er ført i pennen av en mangeårig innsider. Konklusjonen er at  Dagbladet langt raskere kunne tilpasset seg en ny tid om journalister som Ottar Jakobsen (forfatteren) visste hvor døren var.

Maktkamp, konfliktfylt arbeidsmiljø og håpløs ledelse, er gjennomgangstonen i boken “Dagbladet – Beretningen om et avismord“. Hensikten med boken er å synliggjøre hvor det gikk galt for Dagbladet (…), og de personlige betraktningene brytes opp med anekdoter fra et selvopplevd journalistliv.

Forfatteren er frustrert. Frustrert over økonomiske mål. Frustrert over samfunnsutviklingen, bitter over at nyheter nå skapes og presenteres på nett mens papiravisen med de ferske nyhetene er utdøende (…). Kjente norske mediepersonligheter som Jens P. Heyerdahl, Anne Aasheim, Harald Stanghelle og Thor Gjermund Eriksen får hovedskylden for avisens tilbakegang. Heyerdahl som eier, de øvrige som sjefredaktører.

Jakobsen har to innganger; finansiell spekulasjon (fra Heyerdahl) og internett. Dagens journalister generelt mangler dessuten ifølge Jakobsen den nyhetsteften som hans generasjon og forgjengere hadde, alstå de som er født i 1960 eller tidligere. Nettbaserte reportasjer har ingen anerkjent plass i det journalistiske hjertet til Jakobsen.

Den største avsløringen i boken er svært personlig. Den blottlegger faktisk forfatteren selv. Som en utdatert og utilpass eks-journalist uten forståelse for økonomiske målsettinger og samfunnsmessige endringer. I tillegg klarer han ikke å motstå fristelsen ved å anvende svært nedsettende karakteristikker om Jens P. Heyerdahl og sine tidligere overordnete. Med merkelapper på Heyerdahl som ”tåkefyrste”, ”narr”, skurk”, ”bløffmaker”, ”feig” og ”surkålselger” blir det vanskelig å ta forfatteren seriøst, spesielt når de ladete ordene ikke underbygges eller forklares i nevneverdig grad. Flere ganger måtte jeg skjemt se en annen vei.

Boken har riktignok noen anekdoter, men opplevelsen av lunhet og godhet i disse historiene sørger Jakobsen for å ta bort gjennom sine sjikanerende beskrivelser, og som selvutnevnt ”bladsmører” og ”bladfyk” var visstnok alt så mye bedre før. Sørgelig er det dessuten at Jakobsen ikke har forstått grunnen til avisens tilbakegang.

Det han ikke klarer å beskrive på drøye 150 sider i bokform kan jeg hjelpe ham med på noen få setninger. Hadde Dagbladet vært en person ville vedkommende slitt med manisk oppførsel og depressive tanker, kombinert med en solid dose schizofreni. Fremdeles vet ikke Dagbladet om produktet er kulturavisen, nyhetsavisen eller kommentaravisen. Dagbladet vil være så mye, og nettopp det er kjerneproblemet. Svakhetene blir spesielt fremtredende når avisen daglig må konkurrere mot en kollega som er superdyktig og dyrker kvalitet i alle ledd. VG har demonstrert hvordan en kvalitetsavis i tabloidformat lages, og det er en virkelighet Dagbladet ikke kan kopiere, eller har vist evne til å overgå. Samtidig absorberer vi mer nyheter på nett, og det svir for alle som satser på papirnyheter, også VG.

Personkarakteristikkene vitner om at frustrasjonen er blitt kronisk  hos forfatteren. Harald Stanghelle er mer interessert i seg selv, og bare opptatt av å vise sitt eget ”tryne”, og er blitt enda verre som samfunnskommentator, mener forfatteren. I den grad Stanghelle tilførte lite, bidro sjefredaktør Anne Aasheim med ingenting. Den usynlige innsatsen begrenses til at hun er kvinne og åpen lesbe, noe som visstnok har vært et fortrinn innad i Dagbladet de senere årene, ifølge forfatteren.

Boken lider rett og slett av mangel på saklighet.

Dagfinn Høybråten har gjort Kristelig Folkeparti (KrF) konservativt, tungsinnet og ekskluderende, og selv er han er like fengende som en trist salme.

KrF har hatt strategisamling i Stavanger. Strategisamling er en god arena for å debattere og tenke nytt. KrF har under Høybråtens ledelse mistet politisk innflytelse, og som kommunikator har KrF-lederen underskudd på sjarme. Uansett hva Høybråten kommuniserer, får han det ikke til å fenge. Det blir litt trist, liksom. Alltid.

Ingen kan beskylde Høybråten for å være omtrentlig eller slurvete i sitt politiske arbeid. Han virker politisk dydig. Høybråten er politikeren som – mot alle odds – klatret til topps i partiet og som likevel var så lite ønsket i sin egen valgkrets at han søkte politisk asyl i Rogaland for å komme inn på Stortinget.

I forbindelse med strategisamlingen i Stavanger har enkelte tatt til orde for at hver stein bør snus i KrF-leiren. Hensikten er å gjøre partiet bedre rustet til neste valg. Høybråten er samtidig blitt kritisert for at partiet under hans ledelse og styring er blitt mer konservativt, mer ekskluderende. Han fremstår som et stabeist som skjermer sin egen posisjon og aller helst hysjer ned tøffe spørsmål som alkohol, homser og liberale livssyn.

Høybråten representerer et politisk tungsinn. Partiet er blitt en parantes etter at Kjell Magne Bondevik gikk av. Begeistringen er borte. Frykten har tatt tak i partiet. Det finnes imidlertid blomster som kan friske opp de politiske omgivelsene, men da er det viktig at disse gis plass og næring.

Trioen Knut Arild Hareide, Inger Lise Hansen og Even Westerweld er unge KrF-politikere som kan modernisere og gjøre menighet til allmenhet. Trioen har alt som skal til for å øke innholdet i «Folkeparti», og aller kjekkest hadde det vært om Høybråten selv så dette, og lot muligheten få sin åpenbaring. Det skjer neppe. Høybråten vil ikke klare å gjenreise partiet til neste valg. Og den ydmykelsen Venstre-leder Lars Sponheim fikk kjenne etter forrige valgnederlag er ingenting mot den fornedrelsen Høybråten kommer til å føle på. Spesielt når alle så toget komme, bare ikke han selv.