Norwegian-sjef Bjørn Kjos beskylder SAS for å stå bak en svertekampanje. I 1999 ble begrepet svertekampanje benyttet fem ganger av norske medier. Siden har det gått inflasjon i begrepet.

SAS stiller spørsmål ved finansieringen til Norwegian som har gått skyhøyt ut med ikke mindre enn 222 nye flybestillinger. Det krever kapital. Mye kapital. At en konkurrent som SAS interesserer seg for hvordan verdens største flybestilling skal finansieres, bør ikke overraske noen og minst av alt Bjørn Kjos. Når Kjos besvarer et angrep fra SAS med uttrykket svertekampanje prøver han – rent mediestrategisk og taktisk – å skape et etterlatt inntrykk av at Norwegian er i ferd med å bli offer for uetisk adferd. Det er naturligvis ikke riktig.

I 2001 ble jeg beskyldt for å stå bak en svertekampanje mot industrigiganten Kværner. Vi spredte riktig og negativ informasjon om en gigantisk næringslivskonstruksjon som knaket i sammenføyningene. Idet konsernsjef Kjell Almskog kommuniserte at virksomheten var utsatt for noe så usselt som en svertekampanje, endret han også samtidig fokus – bort fra sitt eget makkverk – og sendte blodtørste journalister i en annen retning.

Svertekampanje er et ord som er blitt en del av samfunnsdebatten. I perioden 1978-1998 ble begrepet benyttet 41 ganger i løpet av denne 20 års perioden. Siden 1999 – altså de siste 13 årene – er svertekampanje benyttet 6923 ganger av norske medier, ifølge mediesporingssystemet Retriever/A-Tekst. Det reelle tallet siden 1999 er mye høyere, fordi Finansavisen og Hegnar.no ikke er en del av kildematerialet.

Svertekampanjer – eller drittpakker som noen kaller det – er blitt en vesentlig del av medievirkeligheten, akkurat som ”Kiss and Tell” i Storbritannia. Deltar man i den offentlige debatten må man også regne med at motparter og andre prøver å finne informasjon som kan svekke eller skade det du påstår og kommuniserer. Min konklusjon etter å ha gjennomgått begrepsbruken siden 1978 er at de som prøver å søke beskyttelse bak begrepet ”svertekampanje” har en dårlig sak. Og – med å sette merkelappen svertekampanje på avsender tar man mannen eller kvinnen og ikke ballen.

Tidligere stortingsrepresentant Magnus Stangeland er frifunnet for bedrageri i forbindelse med stortingspensjon. Frifinnelsen demonstrerer også viktigheten og verdien av et godt omdømme.

Borgarting lagmannsrett har frikjent den tidligere politikeren, og Stangeland sier selv at han føler seg 10 kilo lettere og 20 år yngre. Tiltalen og den påfølgende dommen fra Oslo Tingrett påførte Stangeland betydelige bulker i omdømmet. Derfor er det interessant å observere hvordan frifinnelsen også blir en sterk påminnelse om hvor viktig vår egen merkevare er for oss mennesker, og spesielt fremtredende blir det om man har hatt mektige roller i samfunnslivet.

Stangeland har hatt betydelige politiske verv, og han må kunne sies å være svært bemidlet. Men all verdens penger kan ikke veksles inn et godt omdømme – i alle fall ikke på lang sikt. Stangeland har kjempet. Og kjempet. Mot Økokrim og rettsvesen. Og i opinionen.

Jeg var ikke alene om å bekymre meg for ettermælet til Stangeland – som industribygger og politisk skikkelse. Det tærer på den personlige merkevaren å bli dratt gjennom en rettskvern og – i første instans – bli stemplet som bedrager med ubetinget fengselsdom. I lagmannsretten er det flere dommere enn i tingretten, og frifinnelsen blir sannsynligvis ikke anket til Høyesterett av påtalemyndigheten.

Stangeland føler seg renvasket. Det har han all grunn til. En frifinnelse kan i enkelte straffesaker ha en besk bismak. I tilfellet Stangeland har lagmannsretten luftet ut, og også tilkjennegitt kompleksiteten rundt stortingspensjonen. Det er bare de færreste som – etter å ha vært tiltalt og dømt – kan spasere ut av en rettssal og umiddelbart kvittere ut omdømmet som er oppspart gjennom et langt liv. Det kunne Stangeland.
At han føler seg som en lettbent 50-åring, blir bare sjarmerende.

Carl I. Hagen er en rustholk som driver rundt i den politiske fjorden og bare etterlater avfall, med kona Eli som en ubrukelig lense som ikke klarer å stanse forurensningen.

Nobelkomiteen ble denne ukens vinner. Akkurat som Oslos borgere ble vinnere da Fabian Stang i høst fikk fornyet tillit av byens befolkning. I valgkampen surret Hagen rundt i gatene som en eierløs bikkje som bjeffet og gneldret og til og med klarte å glefse etter folk som allerede var traumatisert etter Utøya.

Hagen er bøs når han lar seg intervjue, fremhever sin enorme erfaring som partiets leder i 28 år og gruppeleder på Stortinget i 25 år. Ingen norsk politiker har mer erfaring i krisehåndtering enn Carl I. Hagen. Likevel fremstår han – tross sin erfaring – som en stakkarslig og maktsyk pensjonist. Iveren etter å få fast plass i Nobelkomiteen var så stor at da han skjønte at han faktisk ikke var ønsket, utløste det tårer hos ekteparet Hagen. Carl og Eli gråt sammen, skulder mot skulder, og sendte garantert avgårde alle sine djevelske tanker i retning Siv, selve trollet i nobelfarsen.

En plass i Nobelkomiteen var en av de våte drømmene til Carl I. Hagen. For noen år siden var det en annen våt drøm som havarete, nemlig vervet som Stortingspresident. Og i sommer regnet han med at han skulle feie Fabian Stang av banen. Man kan spørre seg hva Hagen har oppnådd etter at han pensjonerte seg fra politikken. Vi klarte relativt enkelt å forsone oss med at en epoke var over. Alle, unntatt Carl I. Hagen. Han ville servere nye ekstranumre. Ikke fordi du og jeg hadde klappet ham inn, men fordi han selv hadde en indre stemme – eller spøkelse – som innbilte ham at et comeback var ønsket.

Hagen har aldri vært helt blankpolert som politisk fartøy. Det politiske comebaket har dessuten gått fra vondt til verre. Men det er mange nautiske mil mellom det han var og det han endte opp som; en emosjonell skrothaug. I en av ballasttankene har rustholken lagret et politisk regnskap, og funnet ut at Siv Jensen står i politisk gjeld. Uten Hagen hadde ikke Siv Jensen blitt partileder. Og i politikk handler ikke slike interne oppgjør om mammom, men om makt og innflytelse gjennom  fremskutte posisjoner i samfunnslivet.

Den røde løperen som Hagen rullet ut for noen år siden bidro til at Siv Jensen kunne heve armene og bli tiljublet som den nye lederen. Og idet Carl I. Hagen ventet på det store vervet – tilbakebetalingen – rullet dagens partileder inn løperen og rullet i stedet ut en spikermatte.
Carl I. Hagen er så sint og tårevåt at han har terminert alle verv, han har sågar trukket seg som eldregeneral for partiet, og han sendte kona til NRK for å kommentere Siv Jensen som partileder. Vi  får bare håpe at Hagen selv skjønner at han nå ikke er en del av den politiske dagsordenen. Kanskje han og Eli burde ringe Charter-Svein og sammen sette seg på første fly til Spania, og ikke ender opp like uønsket som løvetann og bananfluer!

Norske slumdogs finner veien til Demokratene. Anført av en Vidar Kleppe som ikke tolererer mennesker med andre kulturer eller hudfarge appeller partiet i hovedsak til simple nordmenn som i sine feberfantasier drømmer om politiske drap og statskupp.

Listetoppene i Ålesund og Kristiansund har med sitt blotte nærvær ytterligere understreket behovet for politisk slamsuging i Norge. De politiske toppene til Demokratene er siktet for trusler mot Regjeringen. Om truslene er egnet til å fremkalle alvorlig frykt for liv, legeme eller helbred får domstolen ta stilling til. Jeg sitter mer igjen med en følelse av oppgitthet enn frykt for politisk drap og statskupp. Den sterke mediefokuseringen har vært interessant. Gjennom media har vi alle fått innsyn i et ellers lukket, naivt og fordummende politisk miljø.

Naivt og fordummende politisk miljø

Disse sanne Demokratene er motstandere av innvadrere, andre kulturer og det multikulturelle. Disse sanne demokratene bruker gjerne vold for å få gjennomslag. De representerer sikkert verken deg eller meg. Nordmenn flest har staute verdier og vi er kjent for å være både tolerante og imøtekommende, selv om det også finnes norske utskudd. Disse Demokratene er slike utskudd. De er bare usle, intolerante og ekskluderende nordmenn på grensen til det tilbakestående. Dette er undergrunnspolitikere, ustelte og usjarmerende i sin form, og blottet for folkeskikk og sunne verdier. Hatet mot fremmede mennesker, kulturer og religioner skygger for det klare, vidsynte og saklige. Dette er Demokratene som ikke forstår noe av demokratiet, og hvor enkle samfunnsmekanismer blir kompliserte konstruksjoner. Demokratene er i sin tomhet skjødesløse, ikke strategiske eller beregnende, og noen minutters eksponering på skjermen viste oss at listetoppene sannsynligvis har mer enn nok med å komme seg opp av sengen om morgenen.

Demokratene er i sin tomhet skjødesløse

Ifølge Vidar Kleppe er listetoppene nå ute av partiet. Det endrer likevel ikke på at Demokratene er partiet for norske slumdogs. Høstens lokalvalg er en egnet anledning til å stemme Demokratene til de evige jaktmarker, og et endelig farvel til en tarvelig Vidar Kleppe. Den norske samfunnsdebatten blir rikere uten Vidar Kleppe og hans våpendragere. Fremmedhat er ikke politikk, men noe stusselig og stakkarslig som ikke har plass i en seriøs politisk diskusjon.

Folk hyller Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet oppnår over 40 prosent oppslutning i en politisk meningsmåling TNS Gallup har utført for TV2. Mens landet preges av sorg og samhold slår det også inn en kraftig bølge av fortjent Jensmania.

Jens Stoltenberg har siden terroraksjonene demonstrert ekstreme kvaliteter som statsminister. Uansett partitilhørighet er det bare å la seg henrive over de grepene Stoltenberg har gjort. Statsministeren har opptrådt som en kaptein med både en stødig og kjærlig hånd på roret, loset nasjonen gjennom et hav av bunnløs sorg og dratt oss alle ut i en unison stemning av samhold, tilhørighet og kjærlighet. Og over natten fremstår vi som et mer ekte, sammensveiset og multikulturelt samfunn.

Verken Stoltenberg eller andre partiledere ønsker forståelig nok å kommentere den nye meningsmålingen. Dette er ikke tiden for å score politiske poenger på en nasjonal katastrofe, men jeg leser også meningsmålingen som et uttrykk og en hyllest til statsministeren. En annen måling fra Synovate for Dagbladet viser at 94 prosent av befolkningen er svært tilfreds med hvordan statsministeren har håndtert krisen. Uten hans innsats, innlevelse og evne til å vise følelser og bruke retorikk som å besvare terror med mer åpenhet og demokrati, er krisehåndtering på mesterlig vis. I tillegg til gode taler og solide intervjuer har statsministeren også tydelig vært tilstede og på høyde med situasjonen, møtt ofre og pårørende og vist oss andre en vei ut av tomheten med trøstende og håpefulle ord. Vi har svart tilbake med markeringer og blomster.

Også under finanskrisen i 2008 og 2009 viste Stoltenberg sterke innslag av statsmannskunst. Det er derfor både riktig og passende når flere bruker det  mektige begrepet Landsfaderen. Jens Stoltenberg er blitt vår generasjons landsfader. Vi er alle stolte av landets statsminister. Samtidig skal vi heller ikke glemme at ved siden av statsministeren har Regjeringen samlet vist handlekraft og opposisjonen har medvirket som en støttende og viktig ressurs.

Jens Stoltenberg fremhever 22.juli-generasjonen, de er vår fremtid. Vi har alle fått innblikk og innsyn i en ung generasjon som er engasjert i politikk og samfunnsspørsmål. Vi er en nasjon som er velsignet med kloke politikere. Og politisk klokskap er inspirerende.

Spanske bønder dumper agurker utenfor den tyske ambassaden. Bøndene er rasende etter sommerens første agurknyhet fra Tyskland.

Utbruddet av E.coli i Tyskland er er alvorlig helseutfordring. Bak enhver utfordring må det settes inn et kommunikasjonstiltak. Tyske helsemyndigheter svarte raskt med å peke på spanske agurker. Det tok bare få dager før kommunikasjonen endret fokus bort fra agurken. Fokusendringen hjalp lite. Det spanske agurksalget fikk en umiddelbar og negativ reaksjon. Plutselig ville ingen spise spanske agurker.

Plutselig ville ingen spise spanske agurker

Agurknyheter er vanligvis lettbente nyheter som serveres i mediene midt på sommeren. Dette er erfaringsmessig nyheter som ellers i året ikke når opp i konkurransen mot andre og viktigere saker. Sommerens første agurksak kan på ingen måte sammenlignes med det vi kjenner som agurknytt. Tyskland serverte en kjempeagurk som i beste fall var umoden, og en fersk meningsmåling viser at de fleste tyskere styrer unna både spanske agurker og andre grønnsaker.

Selv om politikere med tyngde og myndigheter over hele Europa med økende styrke hevder at agurkene ufortjent fikk skylden for utbruddet av E.coli, har assosiasjonen mellom smitten og grønnsaken blitt ubehagelig nært beslektet, oppdimensjonert og dramatisert med levende bilder av agurker som undersøkes i sterile labaratorier. Eller som NRK-korrespondent Arnt Stefansen sa det på direkten i TV-ruten da han fikk spørsmål om hvordan han forholder seg til agurker – “Jeg er nok litt sensibel og styrer unna agurker og salatbollen”.

Jeg er nok litt sensibel og styrer unna agurker og salatbollen

Agurknyheten har demonstrert hvor vanskelig det er å endre holdninger og adferd når det først er skapt et massivt inntrykk i opinionen. Balansen i “skeptiker-genet” hos oss mennesker er vanskelig å gjenopprette når det først er fylt med frykt. At agurkbudskapet var feilaktig og er  korrigert blir overskygget av mistenksomhet – ingen røyk uten ild, liksom. Tyske helsemyndigheter kan umulig ha vurdert effekten og konsekvensen av å formidle årets første agurknyhet. Spanjolene krever unnskyldninger og erstatninger. Tonen landene imellom har kjølnet i løpet av de siste dagene, og stemningen blir neppe bedre før tyskerne offentlig dementerer og beklager agurknyheten. Jeg har forståelse for at det kan være en vanskelig vurdering av hva man skal formidle til samfunnet når det inntreffer  alvorlige hendelser som påvirker folks helse på en kritisk måte. Tyskerne hadde imidlertid stått seg på å bevare roen et par dager og få bedre oversikt over situasjonen. Det tyske angrepet var massivt og ødeleggende for spanske bønder.

Selv uskyldig dømte agurker kan være vanskelig å renvaske.

Norske fotballspillere bør i neste forhandlingsoppgjør kreve smusstillegg for ubekvem arbeidstid og kjempe for at biffene de spiser kommer fra kyr eller okser som er oppfostret på massasje, temperert rødvin og klassisk musikk.

Det var så herlig, fabelaktig og behagelig å se fagforeningsleder Joachim Walthin fronte kravene fra NISO da streiken ble et faktum.  Walthin er en fjong og velstelt fagforeningsleder. Det var befriende godt med en pause fra jamrende, gråstenkte og fantasiløse fagforeningsledere fra Jern og Metall, Transportarbeiderforbundet,  Fellesforbundet og andre LO-forbund. NISO er kreativ og underholdende. Walthin er den nye streikegeneralen, NISO den nye vinen.

Playstationrom med egen legoavdeling

Fagforeningen NISO bør  i neste oppgjør kreve at garderobene får skillevegger. Det å se andres edlere deler kan virke støtende og det finnes sikkert forskning på at det er belastende for et ungt guttesinn. I skilleveggene skal det  være egne skuffer med hårgele, voks og fuktighetskrem. Og det skal være kort vei mellom garderobe og Playstationavdelingen med eget legorom. En Tippeliga-arena skal bare kunne godkjennes om det er etablert eget bibliotek, fortrinnsvis utstyrt med pekebøker eller lydbøker. Og det bør komme forskrifter  om boblebad med sertifisert trykk som løser opp stive og såre muskler og for øvrig holder testosteronet i balanse.

Football Class på norske flyvninger

Hadde det ikke vært for at IMF-sjef Dominique Strauss-Kahn  dummet seg ut på et hotel i New York, kunne NISO fremsatt et  sjåvinistisk krav om lettkledte pinup-modeller etter en fotballkamp. Et slikt ønske sømmer seg ikke nå, forståelig nok. NISO kan imidlertid foreslå at norske flyselskaper skal lage mer benplass for de gjeve fotballspillerne. Det må være særdeles smertefullt å sitte på fly hvor det er trangt mellom setene. Trange seter gir som kjent hovne legger. Klart det det kan påvirke bortekamper – i hjemmelagets favør. Etter neste tariffoppgjør bør det innføres Football Class på norske flyvninger etter krav fra NISO. Kanskje det også burde fremsettes krav om at det skal legges ut rød løper og hornmusikk  idet spillerne ankommer en arena. Det er en måte å vise respekt på, og gi spillerne den rammen de egentlig fortjener.

Rød løper og hornmusikk

NISO kan kreve at tapende lag skal ha psykologhjelp. Det er kanskje ikke nødvendig med psykologer. Fotballspillere har det jo i bena og ikke mellom ørene, sies det. Sensur er ikke noe vinnerbudskap i den norske mediefaunaen. Likevel kan NISO kanskje skape forståelse hos folk flest om neste 1.mai parole blir «Ja til redigering av terningkast».  Tenk belastningen  det er å få terningkast to i VG eller Dagbladet. NISO gjorde dessuten en knakende god innsats i årets 1. mai tog under parolen “Nei til skru-knotter”.

Norske klubber er blitt så loaded med cash

NISO må neste gang få innfridd kravet om oppsigelsesvern. Vern om plassen på fotballlaget blir sikkert hilst velkommen av fans og trenere som vil forsyne seg av det beste mannskapet.  Vern er viktig, må vite. Norske klubber er jo så loaded med cash.  Kravet om at fotballspillere skal få bestemme sitt eget skomerke, er bare rett og rimelig. Kanskje det blir en vinnersak neste gang. Mest krevende blir det å velge mellom Nike, Puma, Adidas eller Umbro. Særlig utfordrende blir det å velge mellom det komfortable og det økonomiske.

Spillerne er levende åndsverk

Spillerne er levende åndsverk, og alt som kan pakkes inn i begrepet åndsverk beskyttes av norsk lov. Autografer kan f.eks ikke deles med andre uten at det betales kompensasjon. Som en ekte fagforening bør NISO foreslå overtidsbetalt for spillerne. En fotballkamp varer 2×45 minutter, alt annet er overtid. Det finnes ingen protokoll hvor det er nedfelt at utøverne skal spille på overtid selv om en fjerdedommer hever et neonskilt med noen tall på. Ekstraomganger er enda mer alvorlig. Ekstraomganger må forankres i en særavtale.

Har du et forslag til NISO-krav, skriv det gjerne inn i kommentarfeltet under;)

Vi har mye å takke Norwegian og Bjørn Kjos for. SAS hadde ikke fremstått så behagelig trimmet uten Norwegian. SAS har ikke bare lært effektivitet, men også tatt i bruk frekkhetens nådegave og plager for tiden Norwegian med enda lavere priser.

SAS har gjennom svært mange år blitt assosiert med fagforeningskonflikter, høye priser og liten evne til omstilling. I dette universet har Norwegian sust inn med all sin jetkraft og forsynt seg rikelig og tatt en sterk posisjon, selvfølgelig godt hjulpet av at tidligere statsråd Victor Norman torpederte SAS sitt attraktive poengsystem på innenlandsruter. Dermed ble lave priser alene en vinner, formidlet av energiske Bjørn Kjos – alltid med det sjarmerende smilet.

Formidlet av energiske Bjørn Kjos – alltid med det sjarmerende smilet

Det tilsynelatende så dovne flyselskapet SAS har den senere tid demonstrert at det er masse kraft og pågangsmot i virksomheten. SAS virker  mer harmonisert enn på mange år, alle lagdeler spiller sammen. Mens SAS er blitt kvikkere og friskere har Norwegian tatt over fagforeningskonflikter, høye priser og gebyrer for det meste. Bjørn Kjos truet før påske med sin egen avgang om det ikke ble ro i organisasjonen mens SAS svarer med punktlighet, service, lavere priser og er frekkere enn noen gang. SAS går rett i strupen på konkurrenten og har tatt Norwegians sterkeste kort og gjort det til sitt eget.

SAS går rett i strupen på konkurrenten og har tatt Norwegians sterkeste kort og gjort det til sitt eget

Når SAS i sine annonser dokumenterer hvor mye dyrere det er å fly Norwegian, er dette budskap som påvirker våre flyvalg. Hvem vil ikke spare mange tusenlapper. Det er overraskende at Norwegian i løpet av relativt kort tid har endret seg fra å være det sultne selskapet til å virke kostbart, og med økende uro i rekkene blant medarbeidere. Kjos må varte opp med mer enn sitt sedvanlige smil. Fagforeninger og forbrukere lar seg ikke rive med av brede glis alene i det lange løp.

Fagforeninger og forbrukere lar seg ikke rive med av brede glis alene i det lange løp

SAS er i ferd med å gjøre et imponerende comeback, fra å ha tatt telling i knestående til å reise seg full av entusiasme og utfordre på pris. SAS har valgt en kommunikasjonsform som er direkte og kuttet ut den tunge og kreative merkevarebyggingen. Budskapene er erstattet med noe folk enkelt skjønner. Pris er det sterkeste kommunikasjonskortet som finnes, etter alt som er gratis. I en overgangsperiode er det riktig av SAS å kjøre på med enkle prisbudskap og direkte sammenligninger med hovedkonkurrenten. Nå ønsker jeg ikke Norwegian noe vondt, men noen ganger er det så uendelig deilig å være vitne til at tapere kan reise seg, se hvordan roller og posisjoner raskt endres.
Vi forbrukere trenger både SAS og Norwegian i fortsettelsen.

Dersom du i påsken møter på en middelaldrende herremann bærende på to stentavler, er det høyst sannsynlig en bergenser i strikkejakke som bærer på nye moralske påbud til det norske folk.

I flere dager har norske kjendiser vært samlet rundt pokerbordene i Riga. Generalsekretær Inge Andersen i Idrettsforbundet fortvilet over idrettskjendisenes tilsteværelse og ropte på ekte rollemodeller og lydighet til norsk lov. Det er ikke lenge siden den samme Andersen kritiserte innslaget av Red Bull i toppidretten, han kunne like gjerne omtalt den flytende kaloribomben som satans drikk eller fandens piss. Andersen er blitt den moralske vokteren som bare mangler kjortel for spille rollen fullt ut.

Han kunne like gjerne omtalt den flytende kaloribomben som satans drikk eller fandens piss

Jeg er ingen pokerspiller. Interessen for kasino er også svært begrenset. Noen runder med Black Jack har det blitt, men jeg kan aldri godtgjøre det eksklusive medlemskapet på Casino Ritz Hotel i London. Jeg er rett og slett ingen gambler, og holder meg lojalt til statskasinoet Norsk Tipping med en fast 10-ukers lottokupong. Med kryss over ni tall lever drømmen om den store gevisten.

Jeg har også prøvd poker, Pengelotteriet, Flax, kasino, børs og Norsk Rikstoto. Alt har resultert i tap. I Norge har politikerne for lenge siden laget lover som forbyr poker og kasino. Før øvrig kan man tippe seg til fattigfant gjennom Norsk Tipping og Norsk Rikstoto, eller gamble hemningsløst med verdipapirer. De som er mest hektet på aksjer og daytrading girer gjerne opp 10-gangeren.

Alt har resultert i tap

At kjendiser som Petter Northug jr, Morten Ramm, Aylar Lie, Bent Skammelsrud, Ronny Johnsen og Kjersti Grini samles til pokerkonkurranse er også en demonstrasjon mot det norske lovverket. Landets største medier var tilstede og rapporterte om spillets gang og fikk deltakernes syn på det norske pokerforbudet, et forbud som ikke har annen relevans enn at Kari og Ola Nordmann kan blakke seg så mye de vil, bare pengene  sendes til Norsk Tipping eller Norsk Rikstoto.

Moralpreken formidlet av mennesker med økonomiske motiver mangler noe elementært – troverdighet

Når et forbud ikke kan begrunnes logisk forsvinner gjerne også stigmatiseringen ved å være lovbryter. Nå skal det sies at det ikke er forbudt for nordmenn å spille poker, det må bare skje i utlandet. Inge Andersen formaner høylydt at poker er ulovlig og gjør seg også til talsmann for statsmonopolet.  Andersen ber kjendisene være tro mot de norske spillselskapene, fordi disse pløyer penger tilbake til norsk idrett. Pokergenerasjonen øker i antall, akkurat som Red Bull-drikkerne blir stadig flere. Andersen må gjerne lovprise vann og lotto, men rollen som moralens vokter virker å være svært situasjonsbetinget, preget av penger. Moralpreken formidlet av mennesker med økonomiske motiver mangler noe elementært – troverdighet.

Moralske stentavler har dessuten begrenset varighet  – bare spør Moses.

God påske

Adecco opplever akkurat nå sin største krise noensinne i Norge. Selskapet sparkes ut fra avtaler og oppdrag med umiddelbar virkning. Kunder hevder at selskapet er blitt en belastning.

NRK-journalist Fredrik Solvang blir ganske sikkert også premiert med SKUP-prisen for avsløringene.

Mediene oppfyller i disse dager forpliktelsene som ligger i kritisk journalistikk. Adecco må tåle at det stilles spørsmål ved virksomheten, og mye av det som er avdekket i mediene må kunne sies å være kritikkverdig. Mediene avslører og formidler sine vinklinger og historier, og Arbeidstilsynet har allerede svart med å anmelde Adecco.

Dagsrevyen skal ha skryt for å ha stilt Adecco til veggs . NRK-journalist Fredrik Solvang blir ganske sikkert også premiert med SKUP-prisen for avsløringene. Jeg hadde likevel trodd at det lå mer refleksjon og dybde hos norske politikere, byråkrater og ikke minst i næringslivet. Oslo Kommune har kansellert avtalen med Adecco, megakjeden COOP fulgte opp med tilsvarende beslutning og Stortingets Presidentskap oppfører seg som bøllete dørvakter og kaster Adecco hodestups ut av stortingskantinen. Med umiddelbar virkning. Adecco er blitt en for stor belastning. Det er budskapet som sendes ut.

Skal man basere viktige avgjørelser på dramaturgien i mediene blir det gjerne mer emosjonelt enn rasjonelt

Kanskje de som nå avskilter Adecco tror at det oppnås noen ekstra etiske og moralske stjerner i opinionen. Skal vi nå assosiere COOP, Oslo Kommune og Stortinget med ansvarlighet, eller står vi ovenfor lemfeldighet? Personlig synes jeg det er trist å se Adecco bli slaktet og partert for åpen scene uten at det foreligger betraktninger og konklusjoner rundt de mulige lovbruddene. Skal man basere viktige avgjørelser på dramaturgien i mediene blir det gjerne mer emosjonelt enn rasjonelt.

Jeg hadde faktisk forventet at seriøse kommuner og selskaper avventet med å konkludere så hardt og brutalt basert på medieomtale. Det er ikke meningen å forsvare Adecco, mer en påminnelse om at det finnes mange og ulike nyanser når man beveger seg inn i blodtåken.