Den kunne blitt så lesverdig, historien om Dagbladet og hvorfor avishuset har slitt tungt de siste årene. Det skapes forventninger når fortellingen er ført i pennen av en mangeårig innsider. Konklusjonen er at  Dagbladet langt raskere kunne tilpasset seg en ny tid om journalister som Ottar Jakobsen (forfatteren) visste hvor døren var.

Maktkamp, konfliktfylt arbeidsmiljø og håpløs ledelse, er gjennomgangstonen i boken “Dagbladet – Beretningen om et avismord“. Hensikten med boken er å synliggjøre hvor det gikk galt for Dagbladet (…), og de personlige betraktningene brytes opp med anekdoter fra et selvopplevd journalistliv.

Forfatteren er frustrert. Frustrert over økonomiske mål. Frustrert over samfunnsutviklingen, bitter over at nyheter nå skapes og presenteres på nett mens papiravisen med de ferske nyhetene er utdøende (…). Kjente norske mediepersonligheter som Jens P. Heyerdahl, Anne Aasheim, Harald Stanghelle og Thor Gjermund Eriksen får hovedskylden for avisens tilbakegang. Heyerdahl som eier, de øvrige som sjefredaktører.

Jakobsen har to innganger; finansiell spekulasjon (fra Heyerdahl) og internett. Dagens journalister generelt mangler dessuten ifølge Jakobsen den nyhetsteften som hans generasjon og forgjengere hadde, alstå de som er født i 1960 eller tidligere. Nettbaserte reportasjer har ingen anerkjent plass i det journalistiske hjertet til Jakobsen.

Den største avsløringen i boken er svært personlig. Den blottlegger faktisk forfatteren selv. Som en utdatert og utilpass eks-journalist uten forståelse for økonomiske målsettinger og samfunnsmessige endringer. I tillegg klarer han ikke å motstå fristelsen ved å anvende svært nedsettende karakteristikker om Jens P. Heyerdahl og sine tidligere overordnete. Med merkelapper på Heyerdahl som ”tåkefyrste”, ”narr”, skurk”, ”bløffmaker”, ”feig” og ”surkålselger” blir det vanskelig å ta forfatteren seriøst, spesielt når de ladete ordene ikke underbygges eller forklares i nevneverdig grad. Flere ganger måtte jeg skjemt se en annen vei.

Boken har riktignok noen anekdoter, men opplevelsen av lunhet og godhet i disse historiene sørger Jakobsen for å ta bort gjennom sine sjikanerende beskrivelser, og som selvutnevnt ”bladsmører” og ”bladfyk” var visstnok alt så mye bedre før. Sørgelig er det dessuten at Jakobsen ikke har forstått grunnen til avisens tilbakegang.

Det han ikke klarer å beskrive på drøye 150 sider i bokform kan jeg hjelpe ham med på noen få setninger. Hadde Dagbladet vært en person ville vedkommende slitt med manisk oppførsel og depressive tanker, kombinert med en solid dose schizofreni. Fremdeles vet ikke Dagbladet om produktet er kulturavisen, nyhetsavisen eller kommentaravisen. Dagbladet vil være så mye, og nettopp det er kjerneproblemet. Svakhetene blir spesielt fremtredende når avisen daglig må konkurrere mot en kollega som er superdyktig og dyrker kvalitet i alle ledd. VG har demonstrert hvordan en kvalitetsavis i tabloidformat lages, og det er en virkelighet Dagbladet ikke kan kopiere, eller har vist evne til å overgå. Samtidig absorberer vi mer nyheter på nett, og det svir for alle som satser på papirnyheter, også VG.

Personkarakteristikkene vitner om at frustrasjonen er blitt kronisk  hos forfatteren. Harald Stanghelle er mer interessert i seg selv, og bare opptatt av å vise sitt eget ”tryne”, og er blitt enda verre som samfunnskommentator, mener forfatteren. I den grad Stanghelle tilførte lite, bidro sjefredaktør Anne Aasheim med ingenting. Den usynlige innsatsen begrenses til at hun er kvinne og åpen lesbe, noe som visstnok har vært et fortrinn innad i Dagbladet de senere årene, ifølge forfatteren.

Boken lider rett og slett av mangel på saklighet.

Dagfinn Høybråten har gjort Kristelig Folkeparti (KrF) konservativt, tungsinnet og ekskluderende, og selv er han er like fengende som en trist salme.

KrF har hatt strategisamling i Stavanger. Strategisamling er en god arena for å debattere og tenke nytt. KrF har under Høybråtens ledelse mistet politisk innflytelse, og som kommunikator har KrF-lederen underskudd på sjarme. Uansett hva Høybråten kommuniserer, får han det ikke til å fenge. Det blir litt trist, liksom. Alltid.

Ingen kan beskylde Høybråten for å være omtrentlig eller slurvete i sitt politiske arbeid. Han virker politisk dydig. Høybråten er politikeren som – mot alle odds – klatret til topps i partiet og som likevel var så lite ønsket i sin egen valgkrets at han søkte politisk asyl i Rogaland for å komme inn på Stortinget.

I forbindelse med strategisamlingen i Stavanger har enkelte tatt til orde for at hver stein bør snus i KrF-leiren. Hensikten er å gjøre partiet bedre rustet til neste valg. Høybråten er samtidig blitt kritisert for at partiet under hans ledelse og styring er blitt mer konservativt, mer ekskluderende. Han fremstår som et stabeist som skjermer sin egen posisjon og aller helst hysjer ned tøffe spørsmål som alkohol, homser og liberale livssyn.

Høybråten representerer et politisk tungsinn. Partiet er blitt en parantes etter at Kjell Magne Bondevik gikk av. Begeistringen er borte. Frykten har tatt tak i partiet. Det finnes imidlertid blomster som kan friske opp de politiske omgivelsene, men da er det viktig at disse gis plass og næring.

Trioen Knut Arild Hareide, Inger Lise Hansen og Even Westerweld er unge KrF-politikere som kan modernisere og gjøre menighet til allmenhet. Trioen har alt som skal til for å øke innholdet i «Folkeparti», og aller kjekkest hadde det vært om Høybråten selv så dette, og lot muligheten få sin åpenbaring. Det skjer neppe. Høybråten vil ikke klare å gjenreise partiet til neste valg. Og den ydmykelsen Venstre-leder Lars Sponheim fikk kjenne etter forrige valgnederlag er ingenting mot den fornedrelsen Høybråten kommer til å føle på. Spesielt når alle så toget komme, bare ikke han selv.

Skøyteløper Håvard Bøkko må ta et betydelig ansvar for at den såkalte Mueller-saken er blitt teater, og fra et Public Relations perspektiv er det hele blitt en sørgmodig føljetong.

At Bøkko er kandidat til å hente hjem en gullmedalje fra Olympiske Leker ser ut til å ha gitt ham innflytelse, og den har han brukt utelukkende til å sette seg selv foran kollektivet. Sjelden har en norsk toppidrettsutøver i Norge furtet som Bøkko og den misnøyen han åpenbart viser med de nye landslagstrenerne (Pedersen/Koss) forsterker den egosentriske Bøkko-profilen.

Når styret i skøyteforbundet sparket Mueller var det for sextrakassering. Dermed kan man også si at beslutningen om avskjed var et verdivalg. Slike trenere har ingen plass i idrettsnorge.

Mueller er tilstede når Bøkko trener og konkurrerer, og tilstedeværelsen har allerede gitt negative utslag. De nye langslagstrenerne har så langt utvist mye diplomati, og strengt tatt er det ikke Mueller som er hovedproblemet. Den store synderen i det pågående skøytespillet er Håvard Bøkko.

Kravet om spesialforpleining i oppkjøringen til OL fremstår som en uformell aksept for at Mueller igjen kan være en del av miljøet. Bøkko kan umulig ha rådgivere eller nære venner som forklarer han sakens kjerne. Det er trist. Kanskje disse personene som kunne vært kritiske korrektiver rett og slett er blindet og fokusert på den gullmedaljen han kan bringe hjem, og styret i skøyteforbundet virker bare lammet.
Skøyteforbundet burde statuere et eksempel på at ingen er større enn laget, og fratatt Bøkko OL-plassen. Kanskje en gullmedalje mindre, men Norge viser samtidig at toppidretten skal gjennomsyres av gode verdier. Bøkko er blitt svulsten i det norske skøytemiljøet.

Enkelte politikere klarer å begeistre. Trond Giske begeistret mange som kulturminister, og med en egen fanside på Facebook ville jeg garantert blitt tilhenger, uansett hvilket departement han styrer.

På kort tid har Giske vist seg som en svært skarp næringsminister. Interessert i finansielle mekanismer og genuint opptatt av løsninger for landets næringsliv. Noen vil kanskje hevde at det er for tidlig å rose innsatsen. Personlig hadde jeg ikke de store forventningene da han byttet statsrådspost og endte opp i næringsdepartement som innebærer krevende arbeid og færre røde løpere. Overgangen i seg selv har vært beundringsverdig. Med autoritet har Giske tatt rollen som næringsminister på en overbevisende måte.

Kraftig fokus på en handelsavtale med Kina, skipsredere som velger Norge som sitt fedreland og selvkritikk omkring den såkalte Røkke-saken bidrar til å heve både trivsel og troverdighetsfaktoren. Giske vil arbeide for et mer næringsvennlig Norge. Ikke bare skal det være lønnsomt og gøy å drive bedrifter, han vil også vi alle skal være stolt over de som lykkes i næringslivet og sammenlignet dette med når norske utøvere presterer innen idrett.

Statsminister Jens Stoltenberg kan umulig hatt næringspolitikk på agendaen da han utnevnte Sylvia Brustad som næringsminister i den første rødgrønne regjeringen. I sin tid som næringslivets politiske leder og veiviser virket Brustad utilpass, uengasjert og uten den nødvendige tyngde og erfaring. Man kan gjerne si at hun gjorde næringslivet en tjeneste ved å fratre, men mest av alt gjorde hun seg selv en stor tjeneste, ikke minst omdømmemessig. Næringspolitikk er sikkert blitt mye kjekkere og mye mer nært for et langt bredere publikum etter at Trond Giske tok over. Det er guts og kraft i prioriteringene, og han kommuniserer næringsliv på en interessant måte.

I tillegg utstråler Giske at han har peiling på næringspolitikk. Til våren er det både lønnsoppgjør og deretter behandlingen av revidert nasjonalbudsjett. Våren blir derfor syretesten på om Giske som næringsminister har like mye gjennomslagskraft som sjarm og vilje. Likevel er det på sin plass å gi ham noen godord på veien . Stå på!

Overskriften er naturligvis tittelen på boken som er ventet utgitt i begynnelsen av februar 2010. Forfatter er tidligere journalist Ottar Jakobsen. Som mediemann ser jeg frem til å kommentere boken, og spørsmålet er om den bringer noe nytt om det indre liv i Dagbladet.

Internett skulle skape interaktivitet og dynamikk, bringe mediene nærmere sitt publikum. Folket fikk muligheten til mer enn å absorbere nyheter passivt. De fleste nyhetsmediene har et eget felt hvor folket kan skrive sine meninger. Kloakken flyter ukontrollert og illeluktende gjennom gatene.

Praksisen har eksistert i mange år, og praksisen kan med fordel avskaffes og gjenfødes i en mer skikket form. Den folkelige interaktiviteten er blitt en offentlig og anonym plass for den grinete delen av befolkningen. Uregistrert kan man via et alias mene hva man vil, om hvem man vil. Mene noe om personen, spre rykter, mene noe om motivet eller mene noe om saken. Etter å ha sett folks meninger gjennom mange år er det skremmende mye innestengt aggresjon som får utløp.

Jeg kjenner mange som er offentlige personer, og den nye folkelige tumleplassen er blitt en belastning for flere. At man blir eksponert gjennom kritisk og saklig journalistikk er en del av spillets regler. Idet en sak publiseres åpnes den nettbaserte kloakkpumpen og aliasene kan spyle ut nedsettende karakteristikker og til overmål bruke sin ytringsfrihet anonymt. Mengden av negativitet og usaklighet er skremmende stor. Den er gjennomgående og jeg kan ikke annet enn å tro at dette er mennesker som har mange tapte slag bak seg og gjennom sine anonyme kommentarer føler at de oppnår en eller annen form for psykisk tilfredsstillelse eller fysisk nytelse.

Etter mitt syn tapere uten selvbilde og selvtillit, uten guts til å synliggjøre sin reelle identitet. En vesentlig del av det å delta i samfunnsdebatten er å ha en klar avsender. Man kan selvfølgelig anføre at disse kommentarene ikke har injurierende kraft, og neppe hadde fått konsekvenser i rettslig forstand. Men så lenge slike kommentarer sårer de som deltar på spillets premisser i samfunnsdebatten, har de anonyme budskapene likevel en form for simpel kraft. Ærlige meninger, fra ekte personer, er kult og skikkelig. Og kan bringe debatten videre!

Ingen har i norsk moderne tid trent så mange fotballklubber som Tom Nordlie. Fra å være både frisk og kontroversiell er han nå blitt selve symbolet på ubehag og konflikt, og trener-nekrologen er en sluttpakke unna. Medieyndlingen Tom Nordlie vil bli mer ettertraktet enn treneren Tom Nordlie.

I 2005 fikk Nordlie Kniksen-prisen som beste trener, den gang for sin trenerfilosofi i Start med sølv som resultat. Siden heder og ære i 2005 har Nordlie hatt sine oppturer og nedturer. Etter å ha fulgt Nordlie gjennom snart 20 år fra sidelinjen kan det være betimelig å reise spørsmålet om han er den perfekte trener.

Team bygges gjennom god kommunikasjon. Over tid har ikke Nordlie maktet å bygge sterke og varige team, og det har vært mer regelen enn unntaket at han sleiver i kommunikasjonen.

Han legger seg gjerne ut med egne spillere, andre trenere, administrasjoner og støtteapparater. Paradoksalt nok er Nordlie likevel den treneren som har mest erfaring i å bli beilet på, og den treneren som har mest erfaring i å høre hurraropene når han endelig forlater en klubb, selv om tiden har vært kort.

I et sivilisert samfunn må man kunne kreve mer enn å drive frem fysisk aktivitet og enkel psykologisk innsikt for å være topptrener. Når man tildeles en posisjon høyeste nivå er man også en rollefigur, og det krever en profesjonell adferd i alle ledd. Som tilskuer har jeg betraktet Nordlie, og det kan være underholdende å se og høre ham, og samtidig så lykkelig over ikke være en av hans undersåtter, fiende eller kollega. Det sies at Tom Nordlie byr på seg selv, men invitten er ofte negativ ladet og da blir det ikke riktig å bruke begrepet å by på seg selv.

Snart skrives nekrologen over Tom Nordlie. Den kan umulig inneholde for mange superlativer. Litt lykke har det vært, men konfliktene er det som vil sitte igjen i opinionen. Ingen oppegående klubber vil de neste ti årene be om hans trenertjenester. Det å velge bort Tom Nordlie vil således være et verdivalg.

Som mediemann har han en del å gå på. Som ekspertkommentator har han tidligere vist analytiske evner, og ispedd noen punchlinere kan det bli god underholdning som ikke har andre konsekvenser enn seere som kan fryde eller irritere seg over spissformuleringene. Treneren Tom Nordlie ligger på dødsleiet. Snart kan vi kanskje glede oss over en ny fargeklatt på innsiden av media. Det finnes alltid et marked, selv for dårlige trenere.

Selvfølgelig skal ikke Tromsø arrangere den internasjonale finalen i Grand Prix, like lite som det noensinne kommer til å bli arrangert et OL på det lille tettstedet nordpå.

Tromsøværingene er raskt på alerten når noe skal skje og dyrker begrepet som «Nordens Paris» så snart muligheten byr seg (forstå det den som kan).

Jeg er lut lei av Tromsø, en liten ubetydelig bygd langt nord som er mest kjent for rorbuhumor som slo an i gamle dager og et middelmådig fotballag.

Er man glad i vinter får man snø og kulde seks måneder i året. Minst. Skal man drikke seg dritings er det også tilstrekkelig med vannhull i byen. Utover dette har Tromsø ikke mer å by på enn et lite sted som Førde i Sunnfjord eller Sveio, en liten kommune nær Haugesund.

Bergensere er gjerne kjent for å være store i kjeften og ha selvbilder som gjerne lett kommer ut av proporsjoner. Bergen kan i det minste vise til mye, som å ha arrangert den internasjonale Melodi Grand Prix-finalen, vertskap for Rolling Stones og andre store arrangementer.

Hva er det med Tromsø og  tromsøværinger… De tar mye plass. Eller krever mye plass. Attention, please.

Tromsø er festplageren. Den som – etter å ha holdt  tale – reiser seg fordi det var noe man hadde glemt, mens vi andre skuler skjemt på hverandre.

Jeg forstår at Tromsø har behov for å være en del av det norske flagget, men det hadde ikke gjort noe om den lille bygden langt der oppe  tok virkeligheten innover seg.

Tromsø har lite å by på, bortsett fra mennesker som mener uendelig mye, Oluf, vinter og midnattssol. At det finnes et kulturhus i Tromsø er jo kjekt, veldig kjekt.

Men kanskje de selvgode tromsøværingene kan prøve å gjøre noe selv, skape noe, ikke surfe på kjente internasjonale arrangementer som bygden ikke er i stand til å takle.

Alle bør jo ha fått med seg hvordan kringkastingssjefen vrir seg når hjemplassen nevnes.

Innlegg ble først lagt ut på NA24 den 25.05.09

Det er deilig å være vitne til hvordan Alexander Rybak fremstår i offentligheten. På scenen har han et glimt, et blikk, som utstråler mer energi enn en diger vanndrevet turbin som skal gi lys og varme til et befolkningsrikt fylke. At alle vil ha en bit av det nye idolet, er bare naturlig.V

i elsker kjendiser som viser seg folkelige, og Alexander steg i vinter ut fra ingenmannsland og før sommeren nådde han den europeiske stjernehimmelen, mens han midtveis rakk den amerikanske divaen Oprah Winfrey. Det er bare å ta hatten av og gratulere.

Statsråd Erik Solheim uttalte for mange år siden av medieomtale er som narkotika, får man først litt, må man stadig har mer.

Mediene representerer en stor oppside for Rybak. Mediene representerer også den største nedsiden. Livet som mediejunkie kan være deilig, men plutselig slukkes flomlyset fordi folk er stappmette. En bokser som han gått i kanvasen klarer aldri helt å reise seg.

Idar Vollvik gikk i mediefellen. Med ekte varme og sjarm viste han seg fram fra ingenting og arbeidet hardt for at du og jeg skulle få rimeligere tellerskritt.

Etter hvert endret medieomtalen seg fra den hardtarbeidende mobilmannen til å bli den mediekåte posøren og eksperten. Som til og med visste hvordan man skulle trade på børsen og bygge opp andre bedrifter (… som man roper i skogen får man svar). Initiativene og meningene gikk i alle retninger og den norske vollvikmania fikk seg etter hvert en real smell.

Alexander Rybak er 23 år gammel. I mediesammenheng er han et lite barn. Akkurat nå kan Rybak bade i all den omtale han vil, og følger han andre blir han bare mer og mer avhengig. Medienes mekanismer er brutale og interessante. Markedsverdien henger ikke nødvendigvis sammen med hvor ofte man får bilde av seg selv på skjermen eller i avisen.

Kurt Nilsen har gjennom årene været en foregangsfigur i så måte. Han bruker mediene, og mediene bruker han. Men det er Kurt Nilsen som setter agendaen.

Alexander Rybak har allerede kommentert at han har tapt penger på fondsinvesteringer. Jeg kan ikke se motivet for at Rybak skal utlevere sine investeringer. Hva blir det neste…

Hjemme Hos-intervju med Se og Hør, sponset badeferie i Syden, den nye kjæresten, premierefester og røde løpere eller Rybak som tilskuer på en middelmådig fotballkamp.

Hver dag Rybak våkner kan han stille seg spørsmålet, har jeg egentlig noe viktig å formidle til mediene i dag… Da snakker vi markedsverdi og strategi. Og om en interessant kjedis som vil være blant oss de neste 50 årene.

Innlegg ble først lagt ut på NA24 den 21.05.09

Det var ingen annen utvei.

Mediekrisen måtte komme, og hadde kommet før eller senere, uavhengig av den globale finanskrisen. Norge er et lite land og vi er få innbyggere. At vi er verdens mest avislesende folk er bare en fattig trøst. Nå gruses mediene. Veivalsen ruller jerntung inn i alle mediehus. Forbrukerne har endret mønster.

Det hevdes at annonsørene svikter. I praksis er det forbrukerne som tar selektive valg og velger bort det tradisjonelle.

Informasjonsflyten gjennom Internett har endret hele mediebildet. Vi får nyheter og underholdning hele døgnet, og den tradisjonelle papiravisen og de tradisjonelle nyhetssendingene har ikke samme kraft eller posisjon som før.

De siste fem årene er det bygget mange sære kanaler og sære konsepter. I et lite land kan ikke sære konsepter gi høye seertall eller økonomisk avkastning, og TV-produksjoner koster penger. Mye penger. Graverende journalistikk – uansett medie og format – er også kapitalkrevende. Aviser, radio og TV har fått merke den økonomiske skrellen mer enn mange andre.

Nå står ikke eierne der med åpne lommebøker og tilfører ny kapital, og det svares med oppsigelser, sluttpakker, permitteringer, nedleggelse av konsepter, for å nevne noe.

Mediemarkedet er både enkelt og komplisert.

Enkelt fordi det handler om å ha mange lesere, lyttere og seere, eller i alle fall attraktive målgrupper. Komplisert fordi dagens medieutvalg er så variert i en liten befolkning at ingen klarer å levere økonomiske resultater.

Mangfoldet gjør at det er vanskelig å tjene penger.

Nisjene kan få et trofast publikum, men likevel være umulig å tjene penger på. Vi bruker ikke bare mer tid på raske nettnyheter.

Norske forbrukere har også fått sans for nye og sosiale medier som YouTube, twitter, Facebook, nettby, datingtjenester, blogger, netthandel og det er etter hvert blitt en internasjonal folkesport å google alt og alle. Viral markedsføring har med sin voldsomme suggesjon inspirert en stor andel av nettbrukere verden over til å prioritere dyrebar tid på å delta i diskusjoner, med egne innspill og kommentarer.

Dette er aktiviteter som tar tid, og nye og sosiale medier konkurrerer med det som har utgjort det tradisjonelle mediebildet. I tillegg har mange medier satset på nye og dristige sjangre, spesielt på TV.

Mediekrisen måtte komme.

I dag er mediebildet så omfattende, det svitsjes, tekstes, surfes og zappes, og finanskrisen har minnet oss alle om viktigheten av å ha en jobb. Dermed ble det et plutselig et høyt og kunstig overskudd av medieutvalg.

Døgnet har fremdeles bare 24 timer.

Innlegg ble først lagt ut på NA24 den 12.05.09