Den kunne blitt så lesverdig, historien om Dagbladet og hvorfor avishuset har slitt tungt de siste årene. Det skapes forventninger når fortellingen er ført i pennen av en mangeårig innsider. Konklusjonen er at  Dagbladet langt raskere kunne tilpasset seg en ny tid om journalister som Ottar Jakobsen (forfatteren) visste hvor døren var.

Maktkamp, konfliktfylt arbeidsmiljø og håpløs ledelse, er gjennomgangstonen i boken “Dagbladet – Beretningen om et avismord“. Hensikten med boken er å synliggjøre hvor det gikk galt for Dagbladet (…), og de personlige betraktningene brytes opp med anekdoter fra et selvopplevd journalistliv.

Forfatteren er frustrert. Frustrert over økonomiske mål. Frustrert over samfunnsutviklingen, bitter over at nyheter nå skapes og presenteres på nett mens papiravisen med de ferske nyhetene er utdøende (…). Kjente norske mediepersonligheter som Jens P. Heyerdahl, Anne Aasheim, Harald Stanghelle og Thor Gjermund Eriksen får hovedskylden for avisens tilbakegang. Heyerdahl som eier, de øvrige som sjefredaktører.

Jakobsen har to innganger; finansiell spekulasjon (fra Heyerdahl) og internett. Dagens journalister generelt mangler dessuten ifølge Jakobsen den nyhetsteften som hans generasjon og forgjengere hadde, alstå de som er født i 1960 eller tidligere. Nettbaserte reportasjer har ingen anerkjent plass i det journalistiske hjertet til Jakobsen.

Den største avsløringen i boken er svært personlig. Den blottlegger faktisk forfatteren selv. Som en utdatert og utilpass eks-journalist uten forståelse for økonomiske målsettinger og samfunnsmessige endringer. I tillegg klarer han ikke å motstå fristelsen ved å anvende svært nedsettende karakteristikker om Jens P. Heyerdahl og sine tidligere overordnete. Med merkelapper på Heyerdahl som ”tåkefyrste”, ”narr”, skurk”, ”bløffmaker”, ”feig” og ”surkålselger” blir det vanskelig å ta forfatteren seriøst, spesielt når de ladete ordene ikke underbygges eller forklares i nevneverdig grad. Flere ganger måtte jeg skjemt se en annen vei.

Boken har riktignok noen anekdoter, men opplevelsen av lunhet og godhet i disse historiene sørger Jakobsen for å ta bort gjennom sine sjikanerende beskrivelser, og som selvutnevnt ”bladsmører” og ”bladfyk” var visstnok alt så mye bedre før. Sørgelig er det dessuten at Jakobsen ikke har forstått grunnen til avisens tilbakegang.

Det han ikke klarer å beskrive på drøye 150 sider i bokform kan jeg hjelpe ham med på noen få setninger. Hadde Dagbladet vært en person ville vedkommende slitt med manisk oppførsel og depressive tanker, kombinert med en solid dose schizofreni. Fremdeles vet ikke Dagbladet om produktet er kulturavisen, nyhetsavisen eller kommentaravisen. Dagbladet vil være så mye, og nettopp det er kjerneproblemet. Svakhetene blir spesielt fremtredende når avisen daglig må konkurrere mot en kollega som er superdyktig og dyrker kvalitet i alle ledd. VG har demonstrert hvordan en kvalitetsavis i tabloidformat lages, og det er en virkelighet Dagbladet ikke kan kopiere, eller har vist evne til å overgå. Samtidig absorberer vi mer nyheter på nett, og det svir for alle som satser på papirnyheter, også VG.

Personkarakteristikkene vitner om at frustrasjonen er blitt kronisk  hos forfatteren. Harald Stanghelle er mer interessert i seg selv, og bare opptatt av å vise sitt eget ”tryne”, og er blitt enda verre som samfunnskommentator, mener forfatteren. I den grad Stanghelle tilførte lite, bidro sjefredaktør Anne Aasheim med ingenting. Den usynlige innsatsen begrenses til at hun er kvinne og åpen lesbe, noe som visstnok har vært et fortrinn innad i Dagbladet de senere årene, ifølge forfatteren.

Boken lider rett og slett av mangel på saklighet.